Barn med matintoleranse – En mammas historie

En ting er at jeg selv ikke får kake på 17. mai og i bursdager, men jeg er voksen. I dag skal jeg skrive litt om hva det gjør med meg når barna ikke kan spise det som serveres, for det gjør vondt.

Matallergi og intoleranse hos barn

Jeg fikk mitt første barn i 2012 og gjorde enormt mye forundersøkelser mens jeg gikk gravid; hvor stor ville sannsynligheten være for at babyen skulle arve mine intoleranser? Uansett hvor jeg snudde og vendte meg, var svaret det samme; slapp av, det kommer ikke til å skje! Barn kan ikke være intolerante! Barn har allergi eller tåler ting, sånn er det!

For å gjøre en lang historie kort, har jeg i dag to barn som reagerer på melkeprotein. Det var ingen selvfølge at det skulle bli slik, for symptomene har vært vanskelige å tyde og vi har gått mange runder via sykehus og lege, men da vi begynte å lytte til oss selv kom løsningen. Det som er viktig om man mistenker en intoleranse er følgende:

1. Få legen med på laget!
2. Før kost- og symptomdagbok

Les mer om å finne ut av hva som tåles og ikke tåles her

Symptomer på matintoleranse

Jeg skal ikke gå så nøye inn på symptomene vi opplevde, for de kan variere voldsomt fra person til person. Men det har vært mange tøffe år for oss med humørsvigninger, forstoppelser, refluks, søvnvansker, uro og mye annet. Og jeg vil på det sterkeste gjenta at dere må prøve å få legen med på laget.

Barnehage, 17. mai, juletrefest og barnebursdager med matallergi og intoleranse

Hverdagene hjemme, de går som du vet alltid greit. Hjemme har vi kontroll, alle spiser det samme og alle vet at man ikke «dobbeldypper» i syltetøyet og at blåsmøret er guttas, mens mamma spiser rapskokos også videre. selv de som knapt nok snakker har kontroll på sin og din mat. Det er trygt. Men utenfor husets fire vegger er det plutselig komplisert.

Barnehage

I barnehagen har vi opplev det som veldig trygt. De har vært flinke til å følge listen jeg laget med mat, pålegg, kjeks og is gutten tåler. Oppslaget er ikke fullgodt lengre, men det er god pekepinn på hvordan du kan gjøre det for ditt barn i din barnehage.

I tillegg har vi sett det som nødvendig å sende med oboypulver for kakao og vegansk ost til ostesmørbrød (men det glemmer jeg stadig). Barnehagen vår har vært fantastiske til å handle inn fiskekaker uten melk, lage pizza uten ost og lage potetmos uten melk også videre. Jeg skal ikke si jeg ikke har vært skeptisk og nervæs, jeg har vært sikker på at det har vært diettbrudd, men jeg vet også at de har god kontroll og klarer å se frem i tid. Jeg har til dags dato ikke hatt behov for å bake så de kan ha på luringa, men for mange er det et alternativ. Hos oss er det frukt og gele som gjelder ved bursdager etc. Praktisk!

17. mai

Nasjonaldagen er alltid spennende. I år gjorde vi det sånn at jeg laget muffins som de solgte i kafeen. Da fikk barna gå og kjøpe seg hver sin muffins (laga av meg), og jeg spurte pent om de ikke kunne ta inn Hennig Olsens veganske kroneis i kiosken. Andre år har jeg bakt og hatt med meg i matbokser, men det er noe eget ved å se dem handle seg noe å spise for egne penger. Så får det heller være at kaka jeg gir bort til kiosken koster en liten formue. Jeg vet dessverre at det er vanskelig for mange, og da er altså løsningen å ha med seg kake i veska.

Juletrefest her og der

Godteposer fyllt med sjokolade og andre go’saker som deles ut av nissen er ett av mine mareritt. Hvorfor kan det ikke gis beskjed om at nissen kommer eller planlegges sånn at det er noe barna kan spise? Dersom jeg er klar over at det kommer, så sender jeg med noe eget snop eller jeg har i veska og bytter ut posens innhold før de får spise.

Når mamma må inn og redde situasjonen med nisseposens innhold, tar det dessverre bort all magien – hadde jeg vært 4 år hadde jeg mistet litt trua på nissen om han ikke hadde visst at jeg ikke tålte melk altså…..Hadde jeg vært 8 hadde jeg mista trua på de voksne som veit jeg ikke tåler, og som fortsatt ikke klarer å tilrettelegge. Å sitte og kose seg med nisseposen sin er en stor del av den sosiale opplevelsen, men når du ikke kan, mamma ikke fikk beskjed og kunne sende med, da er du utenfor, ensom og alene. Mammahjertet blør når det får servert slike opplevelser i førjulstida, og det skal til store plaster for å lappe de hjertene!

Barnebursdager

Da jeg la ut på Instagram at jeg tenkte å skrive om dette, fikk jeg en melding som sjokkerte meg langt inn i hjerterota; ei skreiv til meg at hun ikke ble invitert i bursdag som lita fordi cøliakien gjorde det så vanskelig å ha henne som gjest! Hva slags oppførsel er det?

Jeg forventer ikke at det alltid tas hensyn, men jeg spør ofte hva de skal servere. Deretter spør jeg forsiktig om det er Toro langpanne sjokoladekake og om de kan gjøre den melkefri, men dersom jeg skjønner utover i samtalen at det blir komplisert må jeg til pers og bake. Av og til er jeg ikke frisk nok til å bake, og da kjører vi i butikken og handler en muffins som pyntes med digg smørkrem jeg bare kan røre sammen, også kjøper vi litt smågodt som er trygt, så er vi på den sikre siden.

Så lenge mamma er budd er alt bra?

Det er lett å tenke at «da er jo alt bra»?! sannheten er at Mat er fellesskap og selv for oss voksne er det tøft å sitte og se på alt de gode de andre kan spise mens vi sitter der med vår mat, hvordan er det da for barna?

Jeg spurte min eldste sønn om hva han liker minst ved å ikke tåle melk, og svaret kom kontant; «At ikke dem tar hensyn til meg og lager noe som jeg kan spise! Det er jo så enkelt. Du får det jo til hele tida!»

Jeg har fortalt dem både en og to ganger mens jeg har holdt tårene tilbake på deres vegne, at vi kan ikke forvente at folk tar hensyn hele tida, og at vi må lære oss at det er kjipt og vanskelig. Jeg har grått i sinne og skrevet sinte mailer, bannet høyt og forklart etter beste evne at «det er dessverre bare sånn det er, men hjemme, der får vi det til gutter!»

Suck it up!

Men skal vi egentlig være fornøyde så lenge mamma er budd? Eller skal vi strengt tatt forvente mer i noen sammenhenger? Skal mamma alltid ha noe på luringa fordi SFO skal ha pinjata og nissepose, barnehagen skal ha vafler eller skolen skal ha grøt? Eller skal vi forvente at det er et felles ansvar? Selv er jeg ikke frisk nok til å alltid hoppe når det kreves på kort varsel, og løsningene blir ikke alltid slik de optimalt sett burde.

Annonse

Burde vi kanskje bare lære barna først som sist at verden er beintøff, suck it up og lev med det. Du er ikke spesiell, alle har sitt og det du sliter med er egentlig et i-landsproblem skapt av for store forventninger? Vær glad du får mat på bordet og slutt å syt gutt!

Jeg vet utmerket godt hva jeg selv mener, jeg vet hva veldig mange andre foreldre til allergikere, diabetikere, syns- og hørselshemmede og bevegelseshemmede barn ønsker seg. Jeg vet hva mine barn ønsker seg og jeg vet hva mange uten utfordringer tenker og det skremmer meg. Gapet mellom oss har blitt stort, og det føles vondt. En ting er mammahjertet, en annen ting er en 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7- eller 8,9 åring med stjerner i øynene. Jeg ønsker at de barna som trenger litt ekstra tilrettelegging skal få beholde stjernene i øynene lengst mulig, men til det så trengs det tilrettelegging og hjelp. Det finnes knapt noe verre enn å se stjernene i barnas øyne slukkes og bli erstattet med skuffelse.