Mat er fellesskap

Dere sitter sammen rundt bordet, det summes, nikkes og spises. Det gnister i øyne og glass løftes. Alle berømmer maten og kokken. Du derimot, kjemper mot tårene, men enda mer for å smile.

Utenforskapet ingen tenker over

Det er mer enn tydelig at de andre koser seg, maten roses opp i skyene og sausen er visst verdt besøket alene. Plutselig lener sidemannen seg over mot deg mens hun ser på fatet ditt, og du vet det er nå det kommer; “Hva er det du har fått?”.

Snart er samtalen du hater i gang, den du egentlig ikke orker å ha når du skal kose deg med maten, men som alltid kommer opp når maten din ser annerledes ut enn de andres. Spørsmål som invaderer deg og gir svar selv en 4-åring lærer at ikke egner seg ved matbodet. Men det er liksom som om de ikke evner å styre seg disse nye seminarvennene dine. De du har kjent noen få timer på et grått konferansehotell langt utenfor normal folkeskikk.

Allergimatmage

De andre har avsluttet den intime spørrerunden og du har hørt utallige historier om søken og søskenbarn som sliter med det samme, og joda det er skikkelig vanskelig dette for “Hva spiser du egentlig?!?” som Bibliotekaren på 63 sier. Samtidig klarer du bare å tenke på én ting; Får jeg dessert i dag?

Tatt på senga?

Desserten deles ut, den ser himmelsk ut; mørk og fyldig sjokoladefondant med vaniljeis og bringebær. Synet gjør deg varm og kald på en gang du skjønner at det ikke blir noe denne gangen heller, er du heldig er det noe annet enn restene fra pausefrukten – nesten så din tilstedeværelse tok dem på senga.

Denne gangen hadde de strukket seg langt tenker du og ser på pikekyssene som er dandert sammen med bringebær, blåbær og physalis (helt utenfor sesong), du spiser pliktskyldig opp det du har på fatet, siden de først har laget noe du kunne spise, men kjenner på skammen igjen når en annen seminarvenn på nytt invaderer intimsfæren din med spørsmål om hvorfor, hvordan og hva.

Sulten etter middag

Kvelden er over, de andre har gått i baren, men der er det ingenting for deg. Du vurderte en pakke potetgull så du kunne slappe av på rommet, men de hotellet hadde inneholdt noe du ikke tålte. Sulten ligger du på hotellrommet og kikker opp i taket og prøver å huske hvorfor du dro på denne konferansen og ikke bare ble hjemme. Hvorfor du ikke pakket med mer mat i kofferten og hvorfor du trodde det skulle gå bra denne gangen mens magen fortsatt er sulten på mer mat.

Det ordner vi!

De tre ordene – Det ordner vi, de forhatte ordene. De innbyr til så lite tillitt, de gir så få forsikringer og enda færre forklaringer. De innbyr ikke til tillitt, men likevel skal vi overlate helsa vår til de tre ordene. Det kommer ingen nye spørsmål, ingen spørsmål om ønsker eller behov, ingen spørsmål underveis om det går bra eller om det er noe annet de kan gjøre. De har jo ordnet det.

Subjektiv opplevelse

Jeg har opplevd dette flere ganger. Jeg har grått av utmattelse, romlende mage og frustrasjon på en grelt hotellrom. Jeg har prøvd å forklare intetanende servitører, revet kjeft på de ansatte, skrevet sinte mailer og forklart hva som egentlig feilet. Jeg har prøvd i 10 år å få Konferansehoteller til å forstå at de må lære seg hva de allergiske gjestene trenger og vil ha. Jeg har prøvd å forklare at tar du bort noe fra tallerknen må det erstattes, og jeg har prøvd å innprente dem at diskresjon er viktig. Ingen liker å snakke om bæsj ved middagsbordet (med unntak av 3 åringer).

Min versus din opplevelse

Det kan hende du aldri har opplevd det slik, for all del. Det kan hende du alltid har fått mat du tåler til rett tid, aldri har blitt stilt invaderende spørsmål og aldri har savnet desserten de andre har, men bare sukket tilfreds over at du faktisk fikk noe. Jeg misunner deg hellet og evnen!

Hvorfor?

Grunnen til at jeg reagerer som jeg gjør, er vel kanskje at jeg vet hvor utrolig lett det er å gjøre noe med dette. Hvor lett man kan lage et fullverdig måltid som likner de andres helt uten gluten og melk. Jeg vet at det krever litt planlegging, men jeg vet også at en god kokk evner å gjøre de vurderingene som trengs. Så hvorfor er det da ikke slik at det gjøres?

Annonse

Utenforskapet ingen snakker om?

Når de andre rundt bordet skamroser maten, sausen og desserten aner du ikke hva de snakker om, for maten på ditt fat er ikke som deres; sausen er utelatt og desserten nitrist. Maten er ikke fæl, for all del, bare kjedelig, annerledes og en kilde til spørsmål du ikke har noen ønsker om å svare på. Du sitter igjen med en følelse av å være annerledes, på utsiden, utenfor. Det er meningsløst og nedverdigende. Og jeg skjønner ikke hvorfor det fortsatt er slik.

Har du opplev noe liknende?

Har du kjent på denne følelsen? Legg gjerne igjen en kommentar under her eller på Facebook. Jeg håper du har mange gode opplevelser også!