Det sa stopp – bom stopp

Jeg er ikke typen som legger meg ned i første motbakke. Jeg girer heller om og sørger for å komme til toppen på et eller annet vis. Derfor er det så utrolig kjipt når kroppen sier stopp. Ikke stopp en halv, men stopp. Bom stopp. Lavt stoffskifte er noe dritt. 

Lavt stoffskifte

Årsaken til denne ikke lenger så midlertidige stoppen, er et stoffskifte som viste seg å være på utur, og som trolig har vært det i ganske mange år. En snikende autoimmun møkkasykdom som roter til alt som har med energiomsetning i kroppen å gjøre. Å hvile hjelper ikke, å sove hjelper ikke, og det er ikke alltid det hjelper å bare ta medisiner heller.

Lavt stoffskite ække no’ stress! Du tar bare no’ piller åsså gåre’seg til
– ukjent forståsegpåer møtt flere ganger det siste året

I ett år har jeg løpt mentale så vel som fysiske motbakkeløp. Av og til deltar man i trimklassen og kan si seg utrolig fornøyd med innsatsen, andre dager er det å komme til startstreken mål nok i seg selv.

Det gode liv

Å bli frisk er ikke mulig. Å leve et godt liv ER mulig. Vegen ble bare så mye lengre enn forventet. I ett år har jeg justert medisin- og aktivitetsdosen, prøvd ut medikamenter, byttet medikamenter, betalt en formue til private leger og blitt avvist av endokrinologer.  Jeg har gått tur, duppet på sofaen, leika med barna, sovet i timesvis og grått en foss med tårer. I ett år har jeg gått med et håp om å komme tilbake til en normalitet uten at jeg har klart å forsone meg med at dette nå er min nye normalitet.

Å ville, men ikke orke. Å ikke orke, men måtte. Å ikke strekke til. Alle disse følelsene, tankene, ordene og bildene. Alle disse motbakkene som blir så innmari lange og bratte og fullstendig uoppnåelige. Alle disse nederlagene som manifesterer seg i fullstendig utmattelse når ett av 100 mål er nådd. Alle disse små lyspunktene. All den gleden over å nå nye mål; å klare og ta trappa fremfor rulletrappa eller å klare et ærend etter jobb . Gleden over hverdagens bittesmå mirakler er voldsom.

Sta og ærekjær – det er tøft å leve!

Alle tårene, fortvilelsen, alt håpet og viljen. All stahet og ærekjærhet. Alle dupper i skuvsenga etter jobb og uteblitte middager. Alt henger sammen med denne lille kjertelen forran på halsen min som bare ikke vil gjøre jobben sin. Og jeg, jeg er så forbanna lei!

Hver dag deler jeg så nøye jeg kan, piller i 2 og 4 for å bøte på mangelen av hormoner i egen kropp. Hver dag skulle jeg ønske jeg ikke var så innmari trøtt. Hver dag klapper jeg meg selv på skuldern og sier; -pinadø, du klarte det i dag og Kathrine. Bra jobba!

Og hva klarte jeg? Jeg klarte en dag. En helt vanlig dag. Jeg klarte det uten å føle at jeg ikke klarte det. Jeg klarte det uten å sove. Jeg klarte det uten å gråte. Jeg klarte å kose meg, jobbe og kanskje gå en tur. Jeg klarte å leve. Og dét gir jeg meg selv kred for. For å leve er tøft. Jeg har jo gjort dette før og kommet meg opp igjen.

Annonse

Klapp deg sjøl på skuldra!

Hvor mye kred gir du deg selv? Hvor stolt er du av alt du klarer? Jeg prøver å være dritstolt. Jeg prøver å få andre til å være like stolt som meg. For for meg, så er det the real shit. Livet altså.

Å blogge er overskuddsprosjektet mitt. Det gir meg så mye å hjelpe andre. Det gir meg så mye glede og en følelse av normalitet. 

Mer informasjon om Lavt Stoffskifte
Vil du lese mer om Lavt stoffskifte? Les mer på Thyroidea.no
Sliter du med å få legen til å skrive ut Naturlig Thyorid? Bli med i facebookgruppa og finn en lege nær deg!
Har du hørt om LDN eller fått det forekrevet og trenger mer informasjon? Les mer på www.ldn.no og bli med i facebookgruppa