Hvorfor gluten- og melkefritt?

Dette er utenfor comfortsonen min merker jeg, å snakke om hvorfor jeg begynte på gluten- og melkefri diett. En ting er at alt som har med mage- og tarm etc. fort blir veldig privat, en annen ting er at jeg da må huske tilbake på hvor syk jeg faktisk var, og det vekker skikkelig fæle minner.

Men here it goes

Jeg har så lenge jeg kan huske, absolutt så lenge jeg kan huske, hatt mye vondt i magen. Vi spiste ofte pasta med fløtesaus til middag, og hver gang løp jeg på do etter middag. Jeg trodde jeg hadde sinnsykt høy forbrenning bare, og tenkte lite på det. Jeg husker også med skrekk og gru følelsen av magekramper på bussen på tur hjem fra videregående. kramper som reiv og sleit i kroppen, tårene trilla, kaldsvetten pipla og pusten gikk frenetisk sånn at jeg skulle klare å holde meg til jeg kom inn døra. Jeg var så vant til det, at jeg egentlig trodde de fleste hadde det sånn, av og til.

Da jeg ble student, begynte å drikke øl og feste, ble det om mulig værre og enda mer uttalt. Jeg ble utrolig oppblåst og rar i ansiktet, formen ble jevnt over skikkelig dårlig, og etterhvert ble jeg bakfull som etter en skikkelig fyllekule, bare av en skarve halvliter. Jeg kunne kaste opp etter en kafetur med øl, og ble fort sengeliggende dagen etterpå.

Sakte, men sikkert ga liksom kroppen opp. Den klarte ikke mer. og en gang mellom 2001 og 2004 (20-23 år) så sa det bom stopp! Jeg var hos masse leger, på legevakta, innlagt på sykehus med ekstreme magesmerter og de fryktet blindtarmbetennelse – men hele tiden surna det opp i; hvordan har du det egentlig? Har du ikke litt mye å gjøre? Har du det bra med deg selv? Jeg dreit da i det (bokstavelig talt!) jeg var så sliten, hadde så vondt og alt jeg ville var å bli meg selv igjen! Hun som løp på tur, rei på hest, festa og sykla, studerte og hadde venner – hvor var hun blitt av egentlig? I do?

Sannheten var at jeg mer eller mindre lå til sengs og sov. Jeg sov så mye som 18 timer i døgnet, men mer normalt 12. Jeg klarte å krøke meg til å lage mat, handle og kanskje komme en tur på universitetet. Da det virkelig smalt satt jeg med en oppgave og skogsfulgtakstering og skjønte ingenting. Hjernen lå hjemme, jeg satt på datarommet på Ur husker jeg. Da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli frisk.

Jeg hadde hangla lenge med en halsbetennelse, 5-10 uker cirka før dette startet for alvor, jeg husker pappa måtte kjøre meg på legevakte, jeg fikk ikke puste. Deretter ble det astmamedisiner, kortisonnesespray, allergimedisiner osv. Det hjalp litt, så jeg fikk puste hvertfall. Etter å ha gått tilbake til min gamle barnelege, som hadde fulgt meg fra jeg var en liten neve stor, begynte ballen endelig å rulle. Han så at jeg ikke var frisk. Han så at jeg ikke hadde det bra, og foreslo to ting: En diett fra et ukeblad (jeg ikke husker navnet på) og å kutte laktose.

mage

Jeg kuttet laktose og levde på grønne epler, omelett og hjemmelaget tomatsuppe den sommeren, jeg kuttet laktose og kjente sakte, men sikkert livet komme tilbake. Herlighet så mye tur jeg gikk den sommeren. Endelig var 2 mil innenfor rekkevidde igjen!

Men så ble det liksom bare værre igjen. Sakte, men sikkert var det som om kroppen ikke ville være med lengre. Jeg leste meg grønn og blå, snakket med de jeg bodde med som studerte biokjemi, cellebiologi, anatomi og fysiologi, jeg leste mikrobiologien med usedvanlig stor interesse, og googla (eller var det kvasirerte det kaltes da?) meg grønn og blå, og kuttet til slutt alt av meieriprodukter (kasein/melkeprotein). Igjen ble formen bra, og den følelsen jeg hadde da jeg leverte min første eksamen på ett år; økologi, var helt fantastisk! Jeg var frisk!

Oppblåst og hoven i ansiktet

Det varte ikke lenge dessverre. Kroppen kranglet. Den krangle mye. Angsten over å bli syk, være alvorlig syk ble stor. For midt oppe i dette fikk jeg fjernet en diger svulst (godartet heldigvis), jeg fikk meniere (en svimmelhetstilstand) og kolapset på jobb, innlagt på sykehus, jeg fikk ekstrem reflux og våknet av jeg brølte i smerte. Så ja, kroppen kødda med meg, igjen!

Jeg klarte ikke lenger å bo i kollektiv, og fikk meg en brannfarlig liten kjellerleilighet uten vinduer omtrent, og kuttet, i samråd med lege, sakte, men sikkert ut hvetemel etter negative gen-funn for Cøliaki, men positive funn rent fysiologisk. Ren spelt og havre var vindundermiddel for kroppen og igjen ble jeg fort bedre før jeg sakte, men sikkert ble dårlig igjen. Da ble avgjørelsen tatt; her måtte alt av gluten også kuttes!

Sånn var det da, at jeg brukte hele univsersitetsutdanninga mi på å gjøre meg selv frisk for egen maskin. Ved å bruke den kunnskapen jeg hadde ervervet via biologistudier på å lese nerdelitteratur, spørre forelesere, dikutere med leger, analysere prøvesvar og mase på spesialister. Siden den gang, har jeg lest på alt, lært mye og blitt sinnsykt mye flinkere til å bake!

familie xx
Foto: Børrensen og Raak

Håper dette kan være til inspirasjon for noen og til støtte!

Med vennlgi hilsen

Kathrine <3

 

3 Comments Add yours

  1. Cathrine says:

    Utrolig skremmende hvor mye jeg kjenner meg igjen. Du er tøff. Jeg klarte ikke å studere.

  2. Britt Karin Nøren says:

    Godt å finne noen som har det slik jeg har det nå. Vært hos lege på torsdag,altså igår og
    fikk da beskjed å leve på gluten og melkefritt diett i 4 uker. Men syntes det er skikkelig vanskelig å finne ut hva eg kan spise. Visst du har flere tips ,så tar eg gjerne i mot det. Hilsen Britt Karin Nøren fra Lofoten.

    1. Kathrine says:

      Anbefaler deg å lese dette innlegget;
      https://glutenogmelkefri.com/?s=Jeg+tror+jeg+reager

Leave a Reply