Det er helt normalt!

Jeg har skrevet en liten tekst, prøvd å male et lite bilde av mitt møte med helsevesenet som tenåring med store smerter knytt til menstruasjon, og hvor hva som er normalt for meg ble til noe stort og veldig vanskelig.

Den velstelte mannen

Stolen knirket motvillig da han skjøv vekten over på siden, og ved hjelp av en nøye innøvd teknikk, tok fart med bena, og sakte og kontrollert snurret stolen i min retning mens han kastet et siste blikk på den lysende pc-skjermen foran seg.

Øynene hans var lyseblå, milde og omkranset av det jeg har lært at kalles kråketær. Han utstrålte kunnskap, autoritet og ro. Ro av den typen som bare de som vet at de vet det meste som er å vite, kan utstråle.

Han ønsket meg velkommen med et tilbakeholdent smil som blottla deler av en svært godt ivaretatt tanngard, samtidig som han foldet hendene og på en innstudert, men likevel naturlig måte lot dem hvile i fanget på den hvite buksen.

Jeg hadde gruet meg. Ikke litt, men skrekkelig mye. Det vil si; dritmye, sinnsykt mye, jævelig mye (men det kunne jeg ikke si, for å banne var ikke lov) for å være helt ærlig. Jeg hadde gått både en og to runder, tre og fire kanskje, eller kanskje både 12 og 24 for å si det som det er, med meg selv, før jeg tok mot til meg og fortalte noen hvordan det føltes. Og endelig hadde dagen kommet. Dagen hvor jeg endelig skulle tørre å bryte tausheten og si det akkurat slik det var. Blodig ærlighet sett gjennom en tenårings hormontilslørte briller var altså på trappene her.

Jeg fikserte blikket mitt på hendene hans, selv om de hvilte ubehagelig nær skrittet og det gjorde meg ille til mote. Jeg prøvde å se på neglene på de foldete hendene hans, og la faktisk merke til at neglene var usedvanlig velstelte. Jeg konkluderte fort med at de hendene ikke hadde blitt mye brukt til snekring og maling husker jeg.

Mens jeg fulgte de middelaldrende mannehendenes jevne neglebånd fra finger til finger minst et dusin ganger, åpnet jeg meg om noe av det mest intime jeg noen gang hadde snakket om – ever liksom. Bak til høyre for meg satt mamma med veska i fanget og de lakkerte neglene pent foldet rundt den, slik mødre skal. Med øyne i nakken og øyne på neglbånd, lot jeg smerten strømme mot mannen foran meg. Skammen rev i kroppen og følelsen av å ikke mestre det naturen hadde gitt meg, var så overveldende at jeg nesten ikke klarte å tenke mellom ordbygene jeg sende avgårde.

Da jeg løftet blikket fra de pene hendene og opp til mannens øyne, var mine øyne fylt av tårer, spørsmål, håp og forventninger. Jeg ville vite hva han kunne gjøre for at jeg skulle få det bedre. Jeg drømte om hans hjelp til å takle, håndtere og overleve smertene som rev meg i fillebiter hver eneste måned. Jeg drømte om at han skulle se på meg med de milde øynene sine mens han lot kråketærne bli tydeligere og øynene smalere, samtidig som han med profesjonell integritet viste meg omsorg og omtanke og lovet meg en løsning. Hjelp og forståelse.

Svaret hans slo luften, viljen, drømmen, kraften og illusjonen om helsevesenet som hvite engler, ut av den spede tenåringskroppen min. Profesjonelt og svært selvsikkert, la han nemlig en av de velpleide hendene sine på låret mitt, mens han med alvorlig og det han trolig mente var aldersadekvate ord og en tilpasset mine, fortalte meg, en 14 år gammel jente, hvis menstruasjon medførte oppkast og besvimelser, smertehyl og skolefravær, at «smerter under menstruasjon (lille venn), det er helt vanlig, og det er ingenting å gjøre noe med det. Du kan få resept på Naproxen, en slags Paracet om du har så vondt som du sier?».

Bakken åpnet seg under meg, det beige linoleumsgulvet med de spredte hvite prikkene, ble på millisekunder erstattet med et stort bunnløst sort hull som truet med å sluke meg og den blå stolen jeg satt på. Min verden gikk liksom til grunne i det øyeblikket følte jeg. Rommet snurret og jeg det var kun den velpleide mannens «ja? Hva sier du?», som gjorde meg i stand til å tre ut av marerittet, med et bekreftende nikk var jeg plutselig ferdig og klar til å ta fatt på hjemturen.

I over 25 år lot jeg mannen med de velpleide hendende, det profesjonelle smilet og pene tanngarden sine holdninger til smerte ved menstruasjon, ikke bare prege, men definere hverdagen min. Hver gang jeg kastet opp, hver gang jeg brølte i smerte og ga avkall på opplevelser på grunn av smerter, minnet jeg meg på hvor sjukt normalt det er, og at jeg, jeg bare takler livets realiteter jævlig mye dårligere enn absolutt alle andre.

Hver eneste måned de neste 25 årene kjenner jeg den tørre varmen fra legens profesjonelle hånd på det venstre låret mitt, samtidig som jeg hører han gjenta til det kjedsommelige, at det jeg kjenner på, det er helt normalt, og ingenting å gjøre noe med. Hver gang jeg våkner i smertehyl om natten fordi livmora truer med å forlate åstedet i sinne og frustrasjon over elendige arbeidsvilkår, messer jeg ordene hans for meg selv mens jeg i selvforakt legger til og slenger ut besvergelser om min egen utilstrekkelighet. For det er jo bare sånn livet er, og jeg bare håndterer livet jævlig dårlig. Det sa legen.

Bakgrunnen for historien

Selve historien er sann, innholdet i den altså. Men om hendende hans var velpleide og øynene slik og sånn, det husker jeg ikke. Men innholdet i historien forøvrig er altså sann.

Nå har jeg, i en alder av 41 år endelig blitt trodd på at smertene mine er utenfor normalen. Det tok over 25 år. En hel generasjon kvinner har blitt født og har rukket å møte samme ignorante holdning fra helsevesenet siden jeg gjorde det på 90-tallet.

Det internaliserte selvhatet det medførte for meg, er kanske ikke noe alle andre opplever, men for meg ble det å ikke bli trodd, det å ikke få anerkjennelse for følelsene mine, men å bli avfeid en kraftig knekk som jeg tok med meg inn i voksenlivet. Derfor kom tårene til gangs, da jeg endelig møtte en medkvinne i legefrakk, som så på meg, og med alvor i stemmen rett og slett plumpet ut med “det er ikke rart du har vondt!”.

Nå har jeg gjennomgått en smertefull hystorektomi; en kirurgisk fjerning av livmor med mål om å bli kvitt de invalidiserende månedlige smertene en gang for alle.

Veit du forresten hvorfor det kalles hystorektomi?

Selve ordet “hysteri”, har i følge Store norske leksikon sitt utspring et gammelt gresk ord for livmor 🤬

Annonse

I antikken mente man at en vandrende livmor» kunne forårsake forskjellige mentale og fysiske problemer. Denne teorien om en forbindelse med de kvinnelige kjønnsorganer hadde lang levetid i europeisk medisinsk kultur………

Bare for å sette kvinnehelse i perspektiv.