Glutenintoleranse finnes ikke

Utsagn som «Glutenintoleranse finnes ikke» vitner om et større sammfunnsproblem enn mange tenker på – men jeg tenker på det og det gir meg en klump i magen.

Jeg lover meg selv gang på gang at jeg ikke skal forville meg inn i kommentarfeltene på facebook, men går på en blemme gang på gang.

Hvorfor jeg ikke skal lese kommentarfeltene? Jo, fordi det kryr av bedrevitere som vet jeg bare tuller, som vet bedre enn meg og legen, og som med navn og bilde forteller meg at jeg (og flere med meg) bare faker matintoleranser, og at det bare er en trend. Derfor.

Jeg blir ikke fortalt at jeg er hverken feit, uvelkommen eller stygg. Jeg blir ikke hetset eller servert rasisitisk propaganda. Jeg føler meg ikke krenket, ikke overkjørt heller, men jeg føler meg trist. Jeg skal innrømme det. Ikke fordi de ikke tror på meg, det handler ikke så mye om det, men jeg føler meg trist fordi de så åpenbart, for åpent nett viser hvor ignorante de er og hvilken mangel på kunnskap de har og hvor lite villige de er til å høre på det som blir sagt. Samtidig blir jeg lei meg fordi dette blir det mer og mer av.

Det handler ikke om denne ene tingen, det handler ikke om meg og deg, det handler om den generelle sammfunnsutviklingen. Det handler om at «gjelder det ikke meg, så angår det ikke meg. punktum». Dette kan overføres fra sykdom og helse til overvekt, innvandring, arbeidsledighet og andre utfordringer et samfunn står ovenfor. Den manglende evnen til å vise forståelse, vise sympati og empati og ta inn over seg andres tanker, ståsted og virkelighet skremmer meg.

Hvor ble verden av slik jeg kjenner den? Hvor ble det av «du skal være mot andre slik du vil andre skal være mot deg»? Hvor har det blitt av nestekjærlighet, omtanke og forståelse?

Det er ikke én kommentar, ikke ett utsagn. Det er mange, hele tida, overalt. Det er manglende vilje til tilrettelegging. Det er roping og utropstegn, det er beskjeder om å «suck it up» og spis som vanlige folk. Det er kommentarer som «ble du krenket nå» og andre tilsvarende utsagn.

Jeg er for pokker ikke krenket, hvorfor skulle jeg bli det? Å være kunnskapsløs krenker ikke meg. Å si og gjøre dumme ting fordi man mangler kunnskap krenker ikke meg. Jeg ønsker bare, fra dypet av mitt hjerte at folk kan oppføre seg, være lydhøre og forståelsesfulle. Tenk så langt vi kunne kommet, om vi lyttet?