Placebo’n og meg

«20% av befolkningen rapporter at de har en form for matallergi, men når de testes på sykehuset, har nesten ingen allergi så derfor er det placeboeffekten og trenden som gjør at flere lever gluten- og melkefritt!»

Jeg havnet i en skikkelig diskusjon på Forskning.no sin facebookside hvor de igjen har publisert en artikkel om gluten og glutenintoleranse som ikke holder vann. Som så mange medier har forskerne det vises til liten forståelse for hva et glutenfritt kosthold er, og fremholder at vi nærmest lever på erstatningsprodukter fra allergimathylla – men de har ikke undersøkt det altså!

Placebo, sunt bondevett og kostdagbøker

Mange i den medisinske verden forholder seg til at absolutt alt kan vises på en blodprøve. Vises det ikke der, så hverken finnes det eller plager det oss. Og dessuten; noen plager må du bare tåle å leve med. Jeg mener derimot at dersom legestanden hadde turt å bruke sunt bondevett, lytte mer og bruke tid på å kjenne, føle og se på pasientene sine, samt be pasienter med store helseutfordringer knytta til mage- og tarm, om å føre kostdagbøker og ta seg bryderiet med å erkjenne at erfarinsbasert kunnskap ikke er uviktig kunnskap, så ville de observert at mange opplever bedring av å fjerne enkelte matvarer fra kostholdet sitt.

Det at mange opplever denne bedringen tilskriver helsevesenet og menge i den øvrige befolkningen, fortsatt i stor grad placeboeffekten. De hevder placeboeffekten er så kraftig at mennesker med IBD og andre inflamatoriske tarmsykdommer som kan kutte både cellegift og medisiner som følger av diett, bare inbiller seg effekten. De mener seriøst at plutselig fravær av sprutbæsj, kviser, leddsmerter og utmattelse bare er inbilning, og at det rett og slett er psykisk. De kan sågar komme slengende med forskningsartikler som omhandler hvor kraftig placeboeffekten er.

Jeg tar meg i å lure

Jeg vet det ikke er placebo, jeg vet det er tusenvis av oss der ute som faktisk blir skikkelig syke av smuler, selv om vi ikke har den riktige diagnosen som alle, også sure gamle kjerringer på facebook tror på. Jeg vet at det å bli syk og forske i dagens matinntak og dertilhørende potensielle kontamineringskilder, ikke er noe vi gjør for artighetsskyld, og jeg vet at dersom placeboeffekten hadde hatt denne tosidige effekten, så hadde flere opplevd voldsomme berg- og dalbaner, og ikke bare bedring. Derfor tar jeg meg i å lure; hva er liksom greia til skeptikerne?

Hva er det som gjør at folk ikke har fantasi nok til å se for seg at man kan spise seg frisk? Hvorfor er mat noe som ikke har noen annen egenskap enn å gjøre deg tykk og tynn? Hvorfor er det så skremmende at mat faktisk kan gjøre deg både syk og frisk? Jeg skjønner det ikke for å være ærlig.

Placebo – er det så ille da?

På den andre siden, så kan man jo tenke seg at dersom det mot formodning skulle være placebo som gjør oss friske, er det noen krise? Er det egentlig så innmari fælt at vi opplever å bli friske av maten vi spiser? Kanskje er det problemet? At de som blir så sinte sitter med masse helseproblemer de ikke blir kvitt, og er misunnelige på oss som klarer å endre kosthold og blir friske? Jeg veit da svarten for å være ærlig!

Det eneste som er sikkert, er at dersom du ikke har påviselige allergi eller cøliaki, og likevel mistenker at matvarer er det som trigger din sykdom, så er eneste mulighet for å finne årsakssammenhengen å føre en grundig kostdagbok. Det er dritkjedelig, men det funker! Dersom du skal bruke boka som «bevis» for legen din, vil jeg attpåtil anbefale deg å legge ved bilder av slik du ser ut når du spiser det du ikke tåler. Av barn funker video hvor de skriker av smerte godt. Det vet jeg av erfaring. Men for all del. Det sitter nok i hodet mitt. Jeg, jeg vet jo ingenting om dette, for det er jo en eneste stor trend alt dette……..

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.