Mobbing – noe forbaska dritt

Det sitter langt inne å dele historien min, men. med to skolebarn kjenner jeg at kanskje jeg nå skal bruke stemmen min til å fortelle, forklare og skissere litt hvordan mobbing kan føles, oppleves og på ingen måte bør håndteres.

La meg bruke deg

Jeg ønsker rett og slett å bruke deg til å nå ut og få fortalt min historie. Jeg trenger deg til å dele min historie, slik at flere kan forstå at dette, dette er ikke greit. Jeg trenger å få vist at er det noe samfunnet faktisk er, så er det feigt, unfallende og redde for å se barns absurde iboende stygghet understøttet av veike foreldre og andre voksne.

lille øyenstikker’n

Jeg var liten, 116 cm lang og på størrelse med en gjennomsnittlig 5-åring da jeg 7 år gammel startet på skolen august 1988. Jeg var vettskremt, oppglødd og veldig spent. Jeg hadde helt ny matroskjole, ransel og penal. Jeg kunne skrive med fyllepenn og hadde gått en god skole hos mommo sommeren før første klasse. Jeg hadde lange lyse fletter og hvite ankelsokker. Jeg gledet meg veldig!

Allerede i første halvdel av førsteklasse startet mobbingen, tilrettelagt av ivrige lærere som i sin naivitet ikke skjønte at det var nettopp det de gjorde. Forran hele klassen skulle vi opp og måle høyde for ny pult, de andre traff på rød, svart og hvit, mens lille jeg, jeg rakk ikke opp til den nederste fargen grønn engang. Til hånlatter fra klassen krympet jeg meg. Jeg som ikke ville vises, fikk plutselig brettet min korte annerledeshet ut forran hele klassen. Til spott og spe stod jeg der da frøken spurte hvilken pult vi kunne gi til meg som var så liten at alt var for stort. Jeg ville bare forsvinne!

De neste årene satt jeg der og dinglet med bena på grønn pult mes de andre vokste seg lange og store og fikk nye pulter. Jeg, jeg vokste sakte inn i min egen størrelse.

Nedover og nedover

Fra den kjipe pultopplevelsen, gikk det i grunnen bare nedover. Tenk deg det. Fra og med første uke i første klasse. Tross skolebytte og oppvaskmøter skulle jeg både bli kastet omkull etter hestehalen, slått ned av en større gutt, bli spyttet på, holdt utenfor, kalt hore og kvisetryne (de to siste fikk jeg attpåtil påskrevet med tusj på pulten min i 7. klasse) og bli truet med kniv. Jeg skulle bli truet med bank og bli dynka i do, og så mye mer at jeg knapt kan huske det.

Likevel er ikke sint på de som gjorde det, de var jo barn. Barn som ikke ble korrigert og veiledet. Barn som sårt søkte oppmerksomhet og hjelp, men som ikke fikk noen av delene. Hverken hjemme eller på skolen. Forvirrede og fortvilte barn som trengte så mye mer enn samfunnet kunne gi dem.

Unnfalne voksne

Som voksen mamma med to skolebarn ser jeg den samme feilen gjenta seg nå 30 år etter. Jeg ser voksne som ikke tror på barns grusomme adferd, som avskriver det som lek og ikke tør å tolke den som tegn på barnas egen usikkerhet og utilstrekkelighet, sin egen håpløse situasjon og vonde følelser.

Jeg ser voksne med lang erfaring fra skole og barnehage som ikke tør å konfrontere fraværende foreldre, og voksne som på ingen måte har baller nok til å ta tak i de bakenforliggende årsakene som ustabilitet i hjemmet og manglende oppdragelse.

Jeg ser voksne som tror barnet er slemt, og ikke skjønner at dette barnet bærer på større smerter enn vi kan forstå. Jeg ser små barn med vokabular så grovt at eneste sansynlige måten de kan ha lært seg ordenes betydning på er i heftige ordvekslinger i heimen. Likevel slår ingen alarm, likevel tar ingen de stakkars mobberne i forsvar og sier; «Her har vi et barn med problemer, la oss hjelpe dette barnet».

Prat – prat og enda mer føkkings prat

Det er ingen vits i å inkalle unger med avvikende adferd til et møte hvor mobber og mobbeoffer skal prate. Det er heller ingen vits å inkalle de håpløse foreldrene som bare krangler og lar ungene styre seg sjøl mens de flørter med nye flammer hver lørdag på byen til møter for å prate. Du kan nemlig ikke lære en blind mann å se.

Det hjelper ikke å lage idiotiske vennegrupper og prøve å ha «hemmelig venn» hvor alle skal være snille mot hverandre i en hel uke. Det hjelper omtrent like mye som det å dytte en bil med defekt motor. Motoren vil aldri bli bra av en dytt – selv i nedoverbakke.

Det hjelper heller ikke å blottlegge mobbeofferets sårede følelser og si til mobberen; «Se så lei seg hun ble nå, ser du ikke at du må slutte?» Det er jo nettopp det som er mobberens mål hele vegen: å såre!

Den eneste måten å gripe tak i denne forbaska mobbingen på er å filleriste hele familien; sette inn tiltak i heimen, bistå hele gjengen innenfor husets fire vegger med en skikkelig husvask – her skal alle spøkelser ut av skapet og frem i dagen, for vet du hva? Barn lærer denne driten fra noen. Og hvem er det tror du? Jo; foreldrene.

Det er ikke dermed sagt at foreldrene er slemme, men de trenger hjelp som familie. Kanskje har barnet ønsker og behov de føler de aldri får møtt og kanskje sitter de igjen med en følelse av å være uønsket, mens mamma og pappa i realiteten har prøvd det de kan, men bare bommet på et par sentrale punkt. Men ikke demoniser – det er barn!

Andre ganger, kan du se et barn som mobber, og ta en kjapp titt på foreldrene. Du kan gjøre deg opp en mening rimelig kjapt på hvordan ståa er i heimen; har dette barnet det trygt og godt? Er det noen der som synger nattasanger, forteller dem hva som er forskjellen på rett og galt, hvordan vi er en god venn og som styrker barnets selvbilde slik at det ikke trenger å dra andre ned i dritten for å føle seg bedre?

Av og til ser du noe som skurrer, som gir deg en litt halvguffen magefølelse og som gjør at du egentig nikker litt halvt erkjennende til deg selv; Det er ikke rart den ungen er som den er……Da ringer du barnevernet.

Epler og sånt

Epler faller ikke langt fra stammen, men likevel skal vi ikke skjære alle under en kam og si at det står dårlig til rundt hos alle som mobber. Men jeg har solid tru på at alle som mobber sliter med et mindreverdighetskompleks. Barna føler på en eller annen måte at de ikke når opp til egne eller andres forventinger. De blir ikke sett og de føler at de ikke er bra nok. Hvilke skoler tar mobberen til side og tar seg virkelig god tid til å spørre; «Hvordan har du det, sånn egentlig?».

Slutt med det der!

Fortsatt i dag ser vi at det er så forbaska viktig å ikke krenke, ikke påføre skam og ivareta alles integritet at all mobbehåndtering fortsatt er og blir jækla blodfattig. Det er liksom som om det er en matpakke som har ligget i matboksen over sommeren; grønn og så ekkel at du er mest interessert i å vippe den ut av boksen mens du holder deg for nesa og ser bort.

Det er ikke mulig å lage felles prosjekter i klassen, med det formål å få én elev til å slutte med negativ adferd – det er jo en krenkelse av privatlivet til eleven. Det er heller ikke mulig å pålegge familien å ta i mot veiledning for sitt vilfarne barn (Ikke får de det heller). Da blir det jo mye enklere for skolen å drive med tannløst bullshit som lover at alle skal bli bedre venner – gjerne i regi av mer eller mindre kjente organisasjoner.

Ideen er god. Men hvor infam oppførselen til en ekte mobber er, og hvor kuet og redd et mobbeoffer er sin bøddel er ikke tatt med i betraktningen. I verste fall kan slike kampanjer skape enda større traumer.

Vær så snill – ikke demoniser mobberne – de har det ikke bra med seg selv. Også får vi jobbe sammen om at alle som opplever mobbing får den hjelpa og forståelsen de så sårt trenger.

Alle mine mobbere

Av alle de som mobbet meg på skolen så ser jeg at det er mange av dem som hverken hadde det godt hjemme eller på skolen. Mange av de sliter mye mer enn meg i dag. Noen, i søken på ekte kjærlighet kanskje, ente opp med voksene mage og egne barn mens vi bare var barn selv. Mange av dem står i dag uten noen form for fullført utdanning, mens atter andre har havnet på skråplanet. Det er ikke lykkelige barn i velfungerende familier som mobber. Det er barn som trenger hjelp.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.