Usynlig syk

Jeg har etter flere måneder i dvale og med store smerter og mye utmattelse endelig funnet tilbake til littegranne energi så jeg makter å gå på tur og det er en magisk følelse!

Bevegelse er medisin!

Å bevege seg er verdens beste medisin og det virker på ALT! «hadde bevegelse vært en pille, ville alle tatt den!» Leste jeg en gang, og ja, det er så sant!

At jeg sliter med smerter og utmattelse vil aldri noen gjette der jeg labber rundt med podcast på øret og legger bak meg både 6 og 9 kilometer. Sannheten er at før gikk det fortere, før ble jeg ikke sliten, før måtte jeg ikke velge og før fungerte hjernen og kroppen min en hel arbeidsdag.

Hver gang jeg går på tur tenker jeg litt på de menneskene som kan finne på å snakke ned mine fantastiske prestasjoner, de som ikke ha noe bedre å ta seg til enn å nedvurdere sykdommen fordi jeg makter å gå på tur en finværsdag (både på den ene og andre måten).

Du vet, de som fortsatt tviholder på at syke skal gjemme seg bort under dyna, uten tv og bok, de som skal kjede seg friske. De som mener at er du syk, er du syk….ja du vet; de som aldri er syke selv. I hvertfal ikke SÅNN syk. De er ordentlig syke de….(ja du skjønner tegninga nå).

Det som ikke vises er alt det andre. Alt som ikke blir gjort, alt som følger med av ulemper, men som veies opp av den magisk-fantastiske mestringsfølelsen av å KLARE å legge bak seg 9 kilometer. Den er det verdt å forsake mye for. Andre tar det kanskje for gitt og trenger ikke forsake all verden for å rusle i 2 timer. Kanskje unngår de feber, muskelsmerter og dobbel dose smertestillende? Kanskje får de energi?

Annonse

Likevel er jeg redd. Redd for å bli lagt merke til når jeg er så stolt. Redd for å bli dømt, redd for å bli uglesett og ikke trodd.

Nei pokker heller. Jeg er dritflink. Punktum!