av Kathrine
La meg ta deg med på en reise. En ferietur, en jobbreise – en tur ut hjemmefra. En sånn ting som alle gleder seg til. Et avbrekk fra hverdagen fyllt med nye spennende impulser og god mat. En sånn tur som jeg ikke er så glad i. For det var dette med maten da.
Med fare for å virke som en sur og kravstor drittkjerring, for jeg vet de finnes, de som tenker det, vil jeg her ta deg med på min reise, og vise deg hvordan det forløper.
Forberedelser
Som regel dumper det ned en e-post to-tre uker før kurset/seminaret skal avholdes i mailboksen min med invitasjon til kurs og info om sted. En sjelden gang ber e-posten meg ta kontakt og opplyse om om eventuelle allergier. Gjør den ikke det, gir jeg beskjed selv likevel. Jeg skriver som regel noe slikt som: «Hei og takk for invitasjon. Når det kommer til mat, så må jeg ha litt tilpasninger, da jeg hverken tåler gluten, hvete eller melk/meieriprodukter (les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her). Jeg håper det lar seg ordne. Om ikke; gi meg beskjed så fort som mulig». Kun noen timer senere blir det bekreftet at dette ikke er noe problem. Jeg senker skuldrene og glemmer den bekymringen en stund.
Jeg gjør så alle de normale forberedelsene til kurs; bestiller fly, ordner overnatting, undersøker via en post på facebooksiden min hvor det finnes spisesteder i området og gjør litt undersøkelser rundt det.
Dagen før jeg reiser sender jeg på ny en e-post og spør om de har husket at jeg trenger tilpasninger i menyen, og som vanlig er svaret «ja! det er i orden – det fikser vi!».
Fint med oversikt, men dårlig med mat. Monilitten Gardermoen
Reisedagen
Dagen starter alltid grytidlig, vi snakker et sted mellom 4 og 6 og med minst en mer eller mindre sur unge. To barn skal stelles, mor skal stelle seg litt mer enn vanlig, mat skal lages, matpakke (til mor) skal smøres og tida løper fra oss. Med i veska er det kanskje et rundstykke eller to som skal kompensere for både frokost og lunsj den dagen. I en kiosk får jeg kjøpt et par energibarer før jeg går ombord på flyet og 2 timer senere står jeg ved kurslokalet 70 mil hjemmefra og magen romler ellerede etter å ha vært våken og på farten i 4-6 timer.
Møtematen part I
I kurslokalet tilbys vi kaffe, te og muffins. Jeg ser meg rundt etter min «muffins», og ser til slutt en kald kanelbolle merket «gluten- og laktosefri». Jeg prøver å la vær å sukke så høyt at det legges merke til, men lar selvfølgelig bollen ligge urørt.
Det går noen timer, og magen begynner å romle, det kjennes ut som et halvt døgn siden jeg sto opp og fortsatt en halv time til lunsj. Plutselig står maten der; en baguette fylt med lakereker og eggerøre, merket «Gluten og laktosefri». Jeg begynner å le. Jeg ler høyt og nærmest hysterisk. Blodsukkeret er truende lavt og magen rumler – høyt. les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Jeg rakk å handle litt sjokolade i byen heldigvsis
Klageren Kathrine
Jeg gir beskjed til ansvarlig for kurset, som selvfølgelig er helt uskyldig oppi det hele. Han blir perpleks og beklager – dog hjelper det lite. Google tar meg til den ansvarlige, og han får servert en e-post til lunsj han sikkert ikke hadde regnet med. Men «å legge seg flat» er dessverre lite effektivt, og dessverre noe som skjer ytterst sjelden. De beklager og skylder på rutinesvikt – rart hvordan hvert enda spisested kan skylde på rutinesvikt synes nå jeg. Jeg får ingen tilbud om ny mat, ingen spørsmål om jeg ønsker noe annet, ingen tilbud om kompensasjon – nada, ingenting! Jeg blir altså overlatt til meg selv. Sulten og forbannet.
Møtematen part II
Møtet går sin vante gang. Folk er mette og fornøyde. Maten var visst god og spørmålene om hvorfor jeg ikke spiser hagler. Jeg prøver å besvare etter beste evne uten å legge tydelig skyld på de som skal kunne dette med mat, men det skinner mer og mer igjennom ettersom spørsmålene kommer. Til slutt vet vel alle at kjøkkenet har sviktet.
Etter et par timer er det tid for litt mer kaffe (som jeg heller ikke drikker – men det er en annen sak. Gi meg litt VANN og jeg er glad. Kaldt vann). Det er trillet opp et helt brett med nok muffins til at samtlige kan få seg både 1 og 3 stykker om de ønsker det. Jeg ser etter beste evne etter noe til meg. Et fat med litt frukt, et eple, en salat, en kjeks – NOE å spise. Noe som viser at de har tenkt på meg også. Men nei. Kanelbolla fra før lunsj merket Gluten- og laktosefri ligger urørt på den forrige tralla. Jeg sukker, leter etter en vask med kaldt vann som ikke er på do, svelger skuffelsen og går inn på kurset igjen. Jeg orker ikke småprate og mingle. Jeg er sur, sliten og lei meg. Jeg føler meg handikappet. Jeg føler meg uønsket. Jeg føler meg som en pain in the ass. Jeg er drittlei.
Les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Tidlig sorti
Klokka har passert 15, det er 8-10 timer siden jeg sist spiste skikkelig mat. Jeg klarer ikke tenke skikkelig lengre. Pulsen hamrer og jeg er på bunn. Jeg må rett og slett bare pakke sammen, beklage at jeg må rekke toget og gå der i fra. Jeg gå inn på nærmeste Narvesen og kjøper meg 3 energibarer for 55 kroner. Jeg hiver i meg to og kjenner blodsukkeret stige faretruende fort før jeg lusker mot toget. Sint og desillusjonert.
Klageren Kathrine del II
Jo mer tid jeg får til å tenke, jo sintere blir jeg. For dette er så lett. Jeg føler selv at jeg har gjort det jeg kan på forhånd. Jeg er ikke i tvil om hvor det har sviktet – det er et ledelsesproblem, et vertskapsproblem og et kunnskapsproblem. Og det er jeg heller ikke nådig med å påpeke når jeg så setter meg ned og ikke akkurat sitter på henda mine, men sier i klartekst hva jeg mener om behandlingen jeg har fått og hva jeg forventer at de gjør når noe slikt oppstår senere. Noen vil oppfatte meg som sur, forbannet og ikke minst; kravstor. Men vet dere? Det blåser jeg i! Klarer de ikke å levere mat, får de si det til å begynne med. Da skulle jeg alltids ha lært dem noen tips og triks før jeg kom. Men når de ikke klarer å levere tross lovnader? Da er jeg ikke nådig – og det fortjener de.
Jeg forventer ikke så mye, men jeg forventer å bli mett, og jeg forventer å ikke bli syk. Hvor vanskelig er det? I 2016 har jeg vært på 3 ulike hotell og 4 ulike seminarer og INGEN har klart det. INGEN har levert mat tross lovnader. Hva sier det oss? Jo det sier at det er ekstremt behov for kunnskap der ute. Det sier at det er et ledelsesproblem, et verkstapsproblem og et kunnskapsproblem der ute. Og hva gjør VI med det?
Annonse
Les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Ny taktikk
Min nye taktikk er som følger: jeg skal begynne å be om en kyllingsalat med klart definert innhold. Så enkelt, så greit, så godt. Klarer de ikke levere det så har de ingenting på et kjøkken å gjøre. Er dere ikke enige?
Kunne ikke vært mer enig. Opplever det samme som deg.
Det er så synd at det skal være sånn 🙁
Nå drar ikke jeg på seminar noe særlig, men jeg opplever det samme som deg på restauranter – selv når jeg ber spesifikt om noe uten, så kommer det med. Jeg har gitt opp, tar med min egen mat eller lar vær å spise. Noen er flinke, noen tar «hensyn»…. men det er det å gjøre det beste ut av det. Det var f.eks. i hvert fall noe frukt der du kunne ha spist. Kanskje den baguetten ikke var så god, men kanskje du kunne spist eggerøren som var inni? Jeg skjønner frustrasjonen din, gang på gang, men det er det å gjøre det beste med det – og allikevel gi beskjed. Jeg har selv gluten og melk, og en haug med andre allergier/inntolleranser – men for min del prøver jeg å spise en god frokost før jeg drar, ta med lunsj om det er mulig og eventuelle mellommåltider og en god middag når jeg kommer hjem. Er det ikke mulighet for å ta med hjemmelaget lunsj, så ja – da kjøper jeg noe eller spiser de få enkle tingene som blir servert som JEG kan spise.
Håper du får en god dag! 🙂
Saken er den at jeg ikke er er villig til å spise eggerøre når det er merket laktosefri. For hva inneholder den da? Inneholder den melk? Inneholder den smør? Hvem vet? Hadde jeg hatt mer tid til å forberede meg og evt en pause så jeg kunne løpt i butikken kunne det vært unngått. For butikkene har alltid noe jeg kan spise. Synd det skal være sånn!
Da skjønner jeg litt mer.. ja det er veldig synd
Prøv å ha nøtte- og kjernefruktallergi i tillegg. Jeg kan aldri spise noe som blir servert, så jeg har med egen mat.
Du også kunne spist om de evnet å bare steke kjøtt/fisk og koke poteter/ris?
Jeg kjenner med SÅ igjen! For ikke å snakke om flyselskap!! Grrr.
Jeg har søliaki og reiser verden rundt i jobben. Dette byr på mange utfordringer, men stort sett går det bra. Jeg har alltid med glutenfritt ferdig smurt brød til flyturen, for det er ikke alltid jeg finner noe jeg kan spise på flyplassene ( og i alle fall ikke på flyet). På Kjevik selger de glutenfri chiabatta, og det kjøper jeg gjerne på avgang/ankomst. De fleste hotellene world wide serverer frokost med frukt og egg i ulike former. Jeg har ennå ikke hørt om noen som lager eggerøre med annet enn egg – om det er laget av ferske egg. Jeg tar alltid med meg mine brød til frokost og ber restauranten varme de. Samme gjør jeg om jeg har hotell lunsj, finner alltid noe pålegg til mine brød. Om du får muffins i plast etc. på noen seminarer, be de varme de og det blir litt mykere og smaker bedre. Når jeg skal ha middag, er det best å kjøpe biff, evt fisk og holde seg unna saus. Dessuten bør en holde seg unna french fries da de er fritert i samme olje som glutenholdig mat. Spania er vel et av de beste landene med glutenfritt, her er alt fint merket og det er stor kunnskap om søliaki på de fleste hotellene. Både i Spania og i Limassol på Kypros serverer de meg nystekt nydelig baguett hver morgen. Jeg får også deilig brød før middagen – noe som er sjelden ellers i Europa. Får man noe brød i det hele tatt er det som oftest noe kaldt hard brød som er totalt uspiselig. Filippinene derimot er en utfordring, da veldig få kjenner til sykdommen og der bruker de til og med hvete i appelsin juice for å få den tykkere… så her må en være på vakt, har gått på en del smeller til og med på 5 stjernes hoteller.
Eggerøre på storkjøkken kommer som frysetørret og blandes ut med feks melk ved steking. Hvorvidt dette var tilfelle nå vet jeg ikke. Men må gå ut fra at det car meieriprodukter i den på noe vis når det var merket laktosefri. Å kun skulle ha glutenfri (og tåle melk og hvetestivelse) ser jeg at ikke akkurat er utfordrende i norge lenger. Det er kombinasjonen og det å ikke tåle hvetestivelse (mer enn en sjelden gang) som er det krevende her. Jeg får masse sikkrt god, glutenfri mat rundt forb, men den inneholder alltid enten melk eller hvetestivelse…….
Haha, husker da jeg var innlagt på sykehus og ble servert gluten- og melkeholdig mat enda jeg hadde meldt klart ifra at jeg ikke skulle ha det. Hadde en psykopatpleier som serverte meg glutenholdig brød enda jeg flere ganger hadde sagt til henne at jeg skulle ha glutenfritt.. Av og til var det greie folk som hadde meldt fra til kjøkkenet hva jeg skulle ha, andre dager ikke.. og det viste seg å være umulig å vite før man hadde fått det i seg :-S
Neimen i all verden?!?!
Vi slet med det samme da sønnen vår lå på sykehuset. De skjønte ikke forskjell på laktosefritt og melkefritt. Og enda jeg var så påpasselig klarte de å gi han vanlige Ritz kjeks da han kastet opp enda vi hadde spesifisert gang på gang at han hadde med egne salte kjeks som var melk og glutenfrie. Når de ikke en gang klarer d på et sykehus sier d e. Del om hvor lite kompetanse det er rundt om kring
Jeg må si at selv etter et kjemisk melkefritt år syntes jeg faktisk konferansehotell er noen av de beste på sånt. Det er alltid fersk frukt, kanskje smoothie og noen grønnsaksticks der vi henger i pausa.. Og nøtter / rosiner / tørket fruktblanding. Kanskje du bør kjefte på arbeidsgiver og be dem velge bedre hotell 😉 Har tilogmed opplevd egen allergi-buffet på konferanse, hvor det er (ganske kjedelig men) safe mat som kyllingbryst, ris og ovnsbakte grønnsaker, samt hvete-melke-eggefri brownie og fruktkaker (gudene vet hva som faktisk *var* i de, da..). De verste stedene syns jeg er flyplasser og denslags.. men da vet man jo hva man har i vente og planlegger håndveska deretter..
Kjenner meg GODT igjen i det du skriver! Godt å lese at det ikke bare er jeg som tenker sånn (jeg kan ikke ha hvete, gluten, melkeprotein eller gjær).
«kjøpte sånn laktosefri rømme og tok oppi den glutenfri kyllingsalaten slik at du kan ha den!» Har hørt den noen ganger……… Ikke særlig gøy å være borte fra eget kjøkken.
Jeg var i Australia i februar og på flyet fikk jeg servert riskaker med roastbiff og ett salatblad (som en sandwich) som mellommåltid, mens de andre fikk baguette med roastbiff og salat inni. Altså riskake?! ikke særlig lett å spise offentlig heller uten å måtte grave ut risen som har satt seg fast i tennene med hendene, haha. Hvorfor ikke bare lage en kyllingsalat heller?
Men godt å lese at du gir tilbakemeldinger. Dette er noe jeg bør bli flinkere på så en god påminnelse, i håp om at det kan hjelpe neste person med allergi/intolleranse! 🙂
Mye bra du skriver, så takk for at du deler erfaringer og oppskrifter!!