Selvfølelse og allergimatmage

Dette innlegget har jeg tenkt på lenge, men ikke turt å skrive, men siden LavFodmap-Cecilie var så tøff og skriver om bleier, skriver jeg dette innlegget i et håp om å hjelpe andre.

Den viktige kroppen

Kropp er noe som er viktig, ikke bare rent funksjonelt – at den fungerer, men også som et ledd i å føle seg vel.

Kropp har gått fra å være noe man er fornøyd med at fungerer, til å bli et statussymbol. Et bevis på selvdisiplin, treningsinnsats og evne til å leve og spise «korrekt».  Du skal ose sunnhet og styrke der du står mellom bleieskift, full jobb og husbygging.

Hvilken unskyldning har du til å ikke ivareta kroppen din? Den er jo den eneste du har?

20150401_115526
Det er ikke noe kjekt å dra på tur når turbuksa plutselig ikke passer, alt trykker og gjør vondt

 

Forgiftningstilstand

For min egen del, så kan jeg si at magen ikke er flat og resten ikke akkurat er så fit, men det er dette med magen som alltid har plaget meg mest. For hva kler man på seg når magen den ene dagen er fin og rimelig flat (så flat den kan bli etter to barnefødsler), og den neste er den som en ballong; ansiktet likeså. Hos meg er det nemlig ikke bare magen som blåser seg opp om jeg får i meg noe jeg ikke tåler. Hele kroppen reagerer med å bli oppblåst og rar; mage, rygg, ansikt og legger. Og det fine? Det går ikke over med det første, det tar jo sånn tid! Oppblåstheten etter et uhell kan sitte i kroppen i dager og kanskje uker før det plutselig blir bra. Det føles som om jeg er forgiftet.

Allergimatmage
Jeg har egentlig ikke ord for denne smerten – jeg vil bare gråte

Psykisk smerte

Jeg kan stå og se meg i speilet og bare grine. Det er smertefullt ikke bare på det fysiske planet, men det er smertefullt langt inn i sjela. Det er smertefullt å ha på seg klær og det er smertefullt å ikke finne et eneste plagg som skjuler den store oppblåste magen, det er fælt å se at jeg plutselig har fått solide dobbelthaker og å se at anklene er borte og forsvinner i leggene. Det er smertefullt å ikke kjenne igjen seg selv i speilet.

Det er smertefullt å være så ulik seg selv. Jeg kan ta meg i å føle meg ekkel, vemmes over mitt eget speilbilde. Jeg ser hvor oppblåst jeg er, jeg ser magen disse som deig og vemmes. Ikke over selve magen, men over all smerten den har påført meg. Over alt bryderiet den skaper. Over all irritasjonen, angsten og usikkerheten. Over at den alltid slår seg vrang når det minst passer. Over at jeg alltid må ha med minst et par-tre plagg bort når jeg skal pynte meg, så jeg har ett med plass til magen i hvertfall, du vet – sånn i tilfelle. Og over det å måtte skrinlegge og endre planer bare fordi den magen fant det for godt å blåse seg opp.

Jeg hater deg!

Det er når du minst trenger det at det skjer; magen vokser i rekordfart fra normal til fødeklar. Du vet når magen blir så stor at du ikke når dine egne skolisser, så tung at du knapt får puste, så stor at du bare må sprette buksa, knappe opp skjorta og la magen få luft. Mageballongen kommer aldri når det passer. Det skjer uten unngak når du ikke kan finne en dårligere anledning; når du skal pynte deg, i et viktig møte, eller når du bare trenger å være selvsikker. Av og til hjelper det litt å brøle til magen; «Din uforutsigbare drittmage – jeg hater deg. FØKK YOU!»

Jeg vurderte seriøst å kjøpe brudekjole med plass til magen, men valgte heller å satse på det beste, og for en gangs skyld vant det beste!

What to do?

Hva gjør man, når man har en sånn mage og gjerne vil føle seg både bra, sterk, frisk og fresh, men magen tuller det til? Jeg liker å ha et lager av myke deilige kosebukser hjeme. Store t-skjorter og løse ledige bestemortruser. Alt som skal til for at det ikke trykker og presser på kroppen. Da er det akkurat som om kroppen får litt hvile og derved stresses litt mindre enn om jeg går i dongeri hele dagen.

Jeg liker Kaffe sine bukser med strikk i livet og en ledig bluse over. En cardrigan og et stort skjerf redder innsyn fra siden. Vinterstid elsker jeg litt store vide ullgensere. Da får magen puste og jeg får slappet av.

Når de dårlige dagene kommer må jeg øve på å «gi faen» – jeg vet, det er ikke lett. Jeg jobber med det hver gang fortsatt etter 15 år, men hva skal man gjøre da? I tillegg hjelper det med en femåring som nusser meg og sier «elsker deg mamma».

 

 

Advertisements

4 Comments Add yours

  1. Monica sier:

    Kjære deg, dette kunne jeg like gjerne ha skrevet selv. Jeg har vært der og hadde perioder der jeg opplevde livet akkurat slik som du beskriver her. Innlegget ditt traff meg midt i hjertet, dette var så altfor kjent. I dag er jeg ikke like plaget som tidligere, men fortsatt nok til at jeg i perioder må avlyse avtaler, står i speilet med tårer i øynene, leter febrilsk gjennom klesskapet for å finne noe jeg kan ta på meg uten å se ut som jeg er høygravid. Sender deg mange gode tanker og klemmer, og takker deg for ditt mot og ærlighet ❤️

    Lik

  2. June sier:

    Takk for at du skrev dette innlegget, det er nøyaktig sånn det føles.. I tillegg til skammen da.. Jeg har følt mye på skam i tillegg.. Orker ikke møte en eneste en.. For enten må jeg finne en innpass og forklare magen, fjeset.. ellers må jeg godta at de lager sin egen historie om hvordan den ble til… Det er jo ingen (veldig få) som spør hvorfor magen ble så svær!

    Lik

    1. Kathrine sier:

      Skam ja. Helt riktig. Skam er en ekkel følelse du kan få billig av meg.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s