fbpx

Du åpner avisen, og store fete overskrifter slår imot deg med all sin skrekkelige koronahet – De lyser mot deg med store røde bokstaver som hopper frem og tilbake: Mer virus, mer utbrudd og ny lockdown. Kanskje klarer du, som meg, å scrolle forbi, late som du ikke så det og gå videre?

Kanskje Tar du deg tida til å lese noe koselig, se en film av Bernie Sanders med vottene som kastes ut av en campingstol, eller noen søte katter som leker, smile og går videre – også denne gangen.

Men så plutselig sitter du der i bilen, på tur inn i butikken, famler med antibac, munnbind og bilnøkler mens du prøver å manøvrere deg ut av bilen uten å miste noe i bakken, også kjenner du på en usigelig tretthet og et ønske om å få hverdagen tilbake. Den bekymringsløse hverdagen hvor du kan klemme venner, puste normalt og slipper tørre sviende hender. Der og da er det ikke noe du ønsker mer i verden enn normalitet.

En tur i butikken med munnbind, behørig avstand til så mange du klarer, omveier forbi de munnbindløse gamlingene, fravær av datohysteri (du tar jo bare den forreste pakken med skinke), og tapping – vi kan det nå. Vi har god trening rett og slett. Det har (slik teorien også beskriver det) innfunnet seg en slags ny normalitet, selv om munnbindet gir meg klautrofobi og kløen på overleppa først kan kureres når bilen er i sikte (glem ikke antibac da heller!).

Et munnbind så stort at jeg kunne rana en bank uten å bli gjenkjent

På tross av denne nyfunnede normalen, er det slitsomt. Slitsomt for hodet, for psyken, for helsa. Det er faktisk heftig å ikke kunne slentre tankeløst rundt som vi selv ønsker, uten å måtte vurdere tetthet mellom mennesker, avstander, omveger og tidspunkt for handleturen. Det er leit å ikke få klemme venner og håndhilse på nye kollegaer, det er slitsomt å avholde møter på teams og å sitte dag ut og dag inn i go’stolen med pc i fanget, fanget på hjemmekontoret (det skulle jo ikke vare såååå lenge).

Men mest slitsomt er det å legge seg. Kanskje er det slik for deg også? I det hodet treffer puta, ruller dagens avisoverskrifter i revy over netthinnen, og det går liksom opp for meg hvilken tilstand nasjonen og verden befinner seg i. En kjip bivirkning av det er at det blir nærmest håpløst å sove. Det er som jeg først da skjønner at det jeg synes er slitsomt, på ingen måte er all verden. Mens det som faktisk er slitsomt og leit er tankene mine. Tankene som surrer rundt om hvor vi som samfunn er om et halvt år, om ett år – om 5 år. Tankene på alt barna går glipp av – og må oppleve. Tankene på om jobbene våre fortsatt eksisterer, om vaksinen fungerer, om noen vi kjenner har dødd eller fått seinvirkninger av Korona.

Jeg tar med tid til å puste

Det er tungt å tenke på alle de ensomme, de som heller vil dø av korona enn ensomhet. De som ikke har noen, også klager jeg på at det er for mange hjemme hos meg? Det er tungt å tenke på kronisk syke som er låst til leiligheten sin fordi heisen er en potensiell koronafelle, og det er tungt å tenke på at familien min er nesten 100 mil unna. Når sees vi igjen? Og til hvilken pris? Har du kjent på det samme?

Dessuten er jeg livredd for å bli syk – ikke for sykdommen som sådan, men for å bli en superspreder. En som ikke har vettet i behold, men bare valser rundt med rennende nese og hoster. Ei som tror hun har rennende nese fordi det er kaldt ute, også er det Korona. Sånt går jo ikke an i 2021 tross alt. Og 37,2 – er ikke det feber? Jo, kanskje? Eller…..Nei. Jeg er ikke forkjøla egentlig. Bare litt vondt i hodet. Huff det ER jo koronasymptom det. Men nei kanskje ikke, det er nok fordi jeg hadde på feil briller på jobb i dag. Ja og sånn går nå dagene da.

Og tid til å kose meg

Heldigvis kan jeg isolere meg oppå myra mi og drive med det jeg liker best, ikke trenger jeg å møte en kjeft på aldri så lenge heller (selv om jeg savner dem av hele mitt hjerte). Jeg kan kjøre hest i skogen, gå på ski på åkeren og handle 30 minutter før stengetid i nærbutikken med både munnbind og antibac forskriftsmessig i bruk – alt for å ivareta meg sjøl og andre. Men jeg tenker mye på de som ikke kan det. Og det gjør meg stressa. Jeg får vondt i både kropp og sinn. Og jeg vet jeg ikke er alene, heldigvis.

Å bli overveldet og kjenne på maktesløshet, tristhet og redsel er faktisk helt greit. Det finnes ikke noe galt med det. Men når det blir for mye og søvnen uteblir, da står jeg opp, ser en romantisk komedie på Netflix og får tilbake noe av trua på at det blir bra. Jeg forteller jo det til ungene mange ganger om dagen, så jeg må jo begynne å tro på det selv snart også. Eller hva?  

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: