Jeg digger vårruller. Det er noe med den enkelheten (når de først er ferdige) som tiltaler meg. Mat i farta på tur til trening, lunsj på kontoret eller bare hjemme i sofaen. Som smaker såååå godt og er full av grønnsaker. Men hver gang jeg står med ferdige vårruller så kjenner jeg på at jeg har mislyktes. Hvorfor? Jo fordi vårrullene har sprukket opp. Alle sammen! Jeg vet hvorfor. Vet du?
Det begynner alltid likt med vårruller for meg….
Jeg står på kjøkkenet med en hjemmelaget filodeig som er helt perfekt; den er lett å kjevle ut, klistrer ikke og jeg kan kjevle den tynn. Det er ikke der feilen ligger.
I kjelen på komfyren har jeg fyllet som smaker himmelsk; kjøttdeig, kål, purre, paprika, gulrøtter – ja alt du kan ønske deg av et godt vårrull fyll rett og slett. Og det er her jeg feiler. Hver eneste gang. Tålmodiheten min er…..la oss være litt i det diplomatiske hjørnet og si – utfordrende. Lukta av fyllet strømmer ut i kjøkkenet, lydboka på øret er spennende, vårrulldeigen ligger i posen og venter på å bli kjevlet. Også bare begynner jeg. Altfor tidlig.
Jeg vil jo ha saftig fyll! Det er her det begynner å gå galt.
Vårrull-feilen jeg gjentar (og later som jeg ikke ser)
Jeg vet jo egentlig hva som skjer. Det er ikke rocket science det her. Men litt science er det likevel. Det har seg jo sånn, at grønnsakene slipper væske. Alltid. Men så har jeg litt for dårlig impulskontroll og velger å overse det. Jeg vil liksom ikke steke ut “all saftigheten”. Jeg vil jo ha gode vårruller, ikke tørre.
Ja også er jeg jo utålmodig som sagt. Så jeg faller for fristelsen og pakker inn fyllet mens det fortsatt er litt varmt. Og også litt for fuktig. Deretter ruller jeg sammen noe som i praksis er små pakker med latent kaos. Det vet jeg jo. Men lærer jeg? Nope….
Livredd for frityr er jeg også
Så jeg hiver dem i airfryeren. Og der dere, der er det ingen nåde. Nada!
I frityr, kunne jeg kanskje sluppet unna med det. Oljen legger seg rundt, forsegler litt og kanskje tilgir den min utålmodighet litt i samme slengen også. Men i airfryeren så er det jo bare masse varm luft som sirkulerer og gjør jobben sin helt ærlig;
Det som er vått, blir til damp.
Det som er svakt, sprekker.
Det jeg prøver å lære meg selv
Dette ikke handler om oppskrift. Det handler om tålmodighet (og impulskontroll)
Det jeg må gi meg selv tid til å gjøre, er ganske enkelt:
- La fyllet steke lenge nok til at væsken faktisk fordamper, eller la det renne av seg gjennom dørslag/sil
- Ikke lure meg selv til å tro at “litt varmt fyll går fint” – det må være kaldt. punktum
- Ikke overfylle, selv om det er fristende
- Gi deigen best mulige forutsetninger før den havner i airfryer – la dem stå og tørke på benken eller i kjøleskap rett og slett!
Og kanskje det viktigste…
Jeg må slutte å late som jeg ikke vet hvorfor det går galt. For jeg vet det jo.
Jeg bare håper, hver gang, at jeg skal slippe unna med litt for mye væske og litt for dårlig tid.
Det gjør jeg ikke. Men jeg gir meg heller ikke. For en dag sitter det. Og da blir det skikkelige vårruller. Ikke bare noe som liker med bilder tatt fra rett vinkel. Heldigvis smaker sprekte vårruller også veldig godt. Det bare blir hakket mer….klin. Kliss. Men hey – jeg har aldri laga mat for at den skal se vakker ut. Den lages for å spises. Eller hva?
