La meg ta deg med på en reise. En ferietur, en jobbreise – en tur ut hjemmefra. En sånn ting som alle gleder seg til. Et avbrekk fra hverdagen fyllt med nye spennende impulser og god mat. En sånn tur som jeg ikke er så glad i. For det var dette med maten da.
Med fare for å virke som en sur og kravstor drittkjerring, for jeg vet de finnes, de som tenker det, vil jeg her ta deg med på min reise, og vise deg hvordan det forløper.
Forberedelser
Som regel dumper det ned en e-post to-tre uker før kurset/seminaret skal avholdes i mailboksen min med invitasjon til kurs og info om sted. En sjelden gang ber e-posten meg ta kontakt og opplyse om om eventuelle allergier. Gjør den ikke det, gir jeg beskjed selv likevel. Jeg skriver som regel noe slikt som: «Hei og takk for invitasjon. Når det kommer til mat, så må jeg ha litt tilpasninger, da jeg hverken tåler gluten, hvete eller melk/meieriprodukter (les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her). Jeg håper det lar seg ordne. Om ikke; gi meg beskjed så fort som mulig». Kun noen timer senere blir det bekreftet at dette ikke er noe problem. Jeg senker skuldrene og glemmer den bekymringen en stund.
Jeg gjør så alle de normale forberedelsene til kurs; bestiller fly, ordner overnatting, undersøker via en post på facebooksiden min hvor det finnes spisesteder i området og gjør litt undersøkelser rundt det.
Dagen før jeg reiser sender jeg på ny en e-post og spør om de har husket at jeg trenger tilpasninger i menyen, og som vanlig er svaret «ja! det er i orden – det fikser vi!».
Reisedagen
Dagen starter alltid grytidlig, vi snakker et sted mellom 4 og 6 og med minst en mer eller mindre sur unge. To barn skal stelles, mor skal stelle seg litt mer enn vanlig, mat skal lages, matpakke (til mor) skal smøres og tida løper fra oss. Med i veska er det kanskje et rundstykke eller to som skal kompensere for både frokost og lunsj den dagen. I en kiosk får jeg kjøpt et par energibarer før jeg går ombord på flyet og 2 timer senere står jeg ved kurslokalet 70 mil hjemmefra og magen romler ellerede etter å ha vært våken og på farten i 4-6 timer.
Møtematen part I
I kurslokalet tilbys vi kaffe, te og muffins. Jeg ser meg rundt etter min «muffins», og ser til slutt en kald kanelbolle merket «gluten- og laktosefri». Jeg prøver å la vær å sukke så høyt at det legges merke til, men lar selvfølgelig bollen ligge urørt.
Det går noen timer, og magen begynner å romle, det kjennes ut som et halvt døgn siden jeg sto opp og fortsatt en halv time til lunsj. Plutselig står maten der; en baguette fylt med lakereker og eggerøre, merket «Gluten og laktosefri». Jeg begynner å le. Jeg ler høyt og nærmest hysterisk. Blodsukkeret er truende lavt og magen rumler – høyt. les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Klageren Kathrine
Jeg gir beskjed til ansvarlig for kurset, som selvfølgelig er helt uskyldig oppi det hele. Han blir perpleks og beklager – dog hjelper det lite. Google tar meg til den ansvarlige, og han får servert en e-post til lunsj han sikkert ikke hadde regnet med. Men «å legge seg flat» er dessverre lite effektivt, og dessverre noe som skjer ytterst sjelden. De beklager og skylder på rutinesvikt – rart hvordan hvert enda spisested kan skylde på rutinesvikt synes nå jeg. Jeg får ingen tilbud om ny mat, ingen spørsmål om jeg ønsker noe annet, ingen tilbud om kompensasjon – nada, ingenting! Jeg blir altså overlatt til meg selv. Sulten og forbannet.
Møtematen part II
Møtet går sin vante gang. Folk er mette og fornøyde. Maten var visst god og spørmålene om hvorfor jeg ikke spiser hagler. Jeg prøver å besvare etter beste evne uten å legge tydelig skyld på de som skal kunne dette med mat, men det skinner mer og mer igjennom ettersom spørsmålene kommer. Til slutt vet vel alle at kjøkkenet har sviktet.
Etter et par timer er det tid for litt mer kaffe (som jeg heller ikke drikker – men det er en annen sak. Gi meg litt VANN og jeg er glad. Kaldt vann). Det er trillet opp et helt brett med nok muffins til at samtlige kan få seg både 1 og 3 stykker om de ønsker det. Jeg ser etter beste evne etter noe til meg. Et fat med litt frukt, et eple, en salat, en kjeks – NOE å spise. Noe som viser at de har tenkt på meg også. Men nei. Kanelbolla fra før lunsj merket Gluten- og laktosefri ligger urørt på den forrige tralla. Jeg sukker, leter etter en vask med kaldt vann som ikke er på do, svelger skuffelsen og går inn på kurset igjen. Jeg orker ikke småprate og mingle. Jeg er sur, sliten og lei meg. Jeg føler meg handikappet. Jeg føler meg uønsket. Jeg føler meg som en pain in the ass. Jeg er drittlei.
Les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Tidlig sorti
Klokka har passert 15, det er 8-10 timer siden jeg sist spiste skikkelig mat. Jeg klarer ikke tenke skikkelig lengre. Pulsen hamrer og jeg er på bunn. Jeg må rett og slett bare pakke sammen, beklage at jeg må rekke toget og gå der i fra. Jeg gå inn på nærmeste Narvesen og kjøper meg 3 energibarer for 55 kroner. Jeg hiver i meg to og kjenner blodsukkeret stige faretruende fort før jeg lusker mot toget. Sint og desillusjonert.
Klageren Kathrine del II
Jo mer tid jeg får til å tenke, jo sintere blir jeg. For dette er så lett. Jeg føler selv at jeg har gjort det jeg kan på forhånd. Jeg er ikke i tvil om hvor det har sviktet – det er et ledelsesproblem, et vertskapsproblem og et kunnskapsproblem. Og det er jeg heller ikke nådig med å påpeke når jeg så setter meg ned og ikke akkurat sitter på henda mine, men sier i klartekst hva jeg mener om behandlingen jeg har fått og hva jeg forventer at de gjør når noe slikt oppstår senere. Noen vil oppfatte meg som sur, forbannet og ikke minst; kravstor. Men vet dere? Det blåser jeg i! Klarer de ikke å levere mat, får de si det til å begynne med. Da skulle jeg alltids ha lært dem noen tips og triks før jeg kom. Men når de ikke klarer å levere tross lovnader? Da er jeg ikke nådig – og det fortjener de.
Jeg forventer ikke så mye, men jeg forventer å bli mett, og jeg forventer å ikke bli syk. Hvor vanskelig er det? I 2016 har jeg vært på 3 ulike hotell og 4 ulike seminarer og INGEN har klart det. INGEN har levert mat tross lovnader. Hva sier det oss? Jo det sier at det er ekstremt behov for kunnskap der ute. Det sier at det er et ledelsesproblem, et verkstapsproblem og et kunnskapsproblem der ute. Og hva gjør VI med det?
Les mer om forskjellen på laktoseintoleranse og melkeintoleranse her
Ny taktikk
Min nye taktikk er som følger: jeg skal begynne å be om en kyllingsalat med klart definert innhold. Så enkelt, så greit, så godt. Klarer de ikke levere det så har de ingenting på et kjøkken å gjøre. Er dere ikke enige?
