Scandic Lerkendal

Når noe bra blir så vanskelig

Dette innlegget kan oppfattes om sutring, men jeg lover, det er ikke sutter. Det er betraktninger, mine sådan, fra hvor galt det kan bli når man prøver for hardt.

Solide forberedelser

Jeg skulle, som jeg så ofte er, på møte med jobben på et stort konferansehotell i Trondheim; Scandic Lerkendal. Jeg sendte mail på forhånd med spørsmål om mulighet for å få gluten- og melkefri mat, og svaret var så dårlig at jeg ikke akkurat ble beroliget, heller bekymret:

“Mailen din er mottatt. Lunsjbuffeten er merket med allergener, så der ser du hva du kan spise og ikke spise. Allergimat er alltid tilgjengelig hos Scandic”

Hvem hadde ikke blitt bekymret? Det er svært sjelden de har noe særlig på buffeter som er både gluten- og melkefritt er min erfaring. Etter litt flere e-poster frem og tilbake, fikk jeg svar fra hotellets “food and beverage manager”, en lang mail som bedyret at mye mat ar gluten- og laktosefri. Jeg var fortsatt ikke beroliget. Jeg forklarte at jeg trengte MELKEFRI, ikke laktosefri mat, og jeg ble ganske så krass i min siste e-post hvor jeg avsluttet med;

Jeg håper dere kan gjøre kort prosess, og lage en tallerken med mat som er gluten- og melkefri (ikke laktosefri, det er ikke nok) og at dere sørger for at det er både dessert og pausemat tilgjengelig

Kjip frokost

Da jeg kom, ble jeg sjeleglad for at jeg hadde med meg 4 ferdigsmurte rundstykker, for frokosten var riskaker, 2 skiver skinke og et sammensatt kjøttpålegg jeg ikke stolte på samt litt grønne blader. Jeg tok den kokte skinka, men sto over alt det andre. Av pausemat kunne jeg spise litt frukt, og det var det samme som de andre i første runde.

Knallgod lunsj med bismak

Lunsjen derimot, det ble en flau affære. Flau fordi de ikke hadde gjort som jeg spurte om, men heller gått overboard. Flaut fordi de rett og slett hadde laget en EGEN BUFFET, jeg kødder ikke, en helt egen buffet med masse matretter. Jeg ble så forlegen, så flau og følelsen av å være til bryderi var så påtagende at jeg mest av alt bare ville rømme. Som for å toppe det sto kokkene og så på da jeg forsynte meg. Det ble så ubehagelig at jeg ikke visste opp ned på meg selv. Virkelig. Maten smakte himmelsk, for all del! De hadde en gulasj så deilig at jeg gikk rett hjem og googlet gulasjoppskrift, men altså – en tallerken med mat hadde vært mer enn nok!

Maten smakte himmelsk, for all del! De hadde en gulasj så deilig at jeg gikk rett hjem og googlet gulasjoppskrift

Det var ikke bare lunsjen som var overdådig, også av desserter hadde de flere å velge mellom, men de hadde toppet kokosmelkpuddingen med laktosefri krem, så jeg sto over den og gikk for en sjokolademouse. Men igjen hadde jeg bare ønsket meg en dessert jeg kunne spise, ikke en buffet med masse utvalg. Følelsen av å koste dem enormt med penger og å være kravstor var så påtagende at jeg mest bare ville forsvinne – igjen!

Følelsen av å koste dem enormt med penger og å være kravstor var så påtagende at jeg mest bare ville forsvinne – igjen!

Overføringsverdien var?

Det som er synd når de går så langt med én gjest, er at neste gang kan de ikke replikere det. De klarer ikke å etablere noen rutiner av å strekke seg så langt, for dette ble dyrt for dem. Hotellene trener å lage seg rutiner! De trenger å få kunnskap om hva de kan servere og de trenger å få på plass et system for forventningsavklaring. For dette blir dyrt, veldig dyrt i lengden. Min innsats med å spesifisere behov avstedkom ingen lærdom for hotellet. Dessverre

 Min innsats med å spesifisere behov avstedkom ingen lærdom for hotellet. Dessverre

Litt sutter på slutten

Pausematen resten av dagen var en diger nedtur for å være ærlig, og akkurat her innrømmer jeg at jeg kanskje er litt kjip, for når de andre fikk nyte brownies, så fikk jeg enda mer frukt, og det takler ikke den sensitive magen min. Frukt må nytes i svært begrensa mengder, men det kan jo ikke de vite. Det de derimot kan etterstrebe er jo å tilby noe som likner. Et par kjeks feks. Men igjen, noen vil mest sannsynlig synes jeg her syter, og for all del, det har dere lov til.

Endelig dom

Så hvordan skal jeg gi terning på denne opplevelsen? Hvordan kan jeg gi bra terningkast til en restaurant som ga meg følelsen av å være både superstjerne og helt håpløs, og hvordan kan jeg gi dårlig til en restaurant som ga meg supergod mat hen hel dag?

Jeg velger å gi dem en 4’er. 4 fordi maten var knallgod, og hadde de bare lagt den på en tallerken til meg og ikke laget så mye styr ut av det, så hadde de fått en 5’er eller 6’er, for maten var sinnsykt god! Trekk fordi de ikke gjorde som jeg ba om, og fordi dette ikke ga dem noe som helst læringsubytte eller overføringsverdi, og fordi de fikk meg til å føle meg som verdens mest kravstore gjest. Men maten? Den var såååå god altså!

20170116_095642
Utsikt fra Skybaren/utsikten i hotellets 21. etasje – Nidarosdomen midt i bildet

Leave a Reply