Hu’ sure allergimatdama

Jeg erkjenner at jeg ikke alltid fremstår som like blid og sprudlende, men sannheten er bare den at jeg brenner for rettferdighet og inkludering. Det koster.

Rettferdighetssans som smerter

Noen av oss er utstyrt med en rettferdighetssans som smerter. En sans som gjør at det å se, høre, oppleve og skjønne at noe urettferdig kan skje, faktisk gjør smertelig vondt. For noen av oss er det attpåtil naturlig å agere. Det er der de sure kjerringene kommer inn i bildet.

I’m on fire!

Jeg brenner for at kokker, servitører og innkjøpsansvarlige i butikker skal få bedre produktkunnskap og ta et kvalifisert valg og forstå hva valget de tar, har å si for oss med allergi. Jeg brenner for inkludering, for at folk skal skjønne hva passiv ekskludering betyr og at aktiv inkludering er og blir et bedre valg. 

Jeg brenner for at barna våre skal ha bedre skoledager enn jeg hadde, og at folk skal forstå hva dårlig dynamikk og utestengelse kan gjøre med et barnesinn. Jeg brenner for at alle skal forstå at vi er våre barns fremste rollemodeller, og at vi kan gå forran som gode eksempler selv om vi trår feil både en og 1000 ganger.

Sure kjerringer og janteloven

Det koster meg veldig lite å si i fra om jeg er misfornøyd, på samme måte som jeg alltid gir beskjed om jeg er fornøyd. Skal vi få til endringer i samfunnet og bedre forståelse, må vi tørre å stå på krava, gi positiv feedback når det er riktig, og tørre å bli upopulære når det trengs.

Jeg føler meg til som “hu’ sure allergimatdama” som stadig maser, etterspør endringer, tilrettelegging i bursdager og som stiller krav til de som bestemmer. Jeg tramper rundt med store sko og står på for det jeg tror på. Jeg skriver kronikker, sender eposter og står frem i media. Ikke fordi jeg tror jeg er noe, men fordi jeg vet at mine meninger betyr noe. Fordi jeg tror jeg kan bidra med noe. Fordi jeg vet at om ikke jeg sier noe, sier ingen noe. Fordi jeg kan ikke sitte i ro og holde kjeft når samfunnet går til grunne rundt meg.

Ka e du redd for?

Jeg tror mange medkvinner, ser på mitt engasjement, mine meninger og min – ja kall det “uredde framferd”, som noe skremmende. Jeg tror det snakkes mye bak min rygg. Jeg tror det er en grunn til at ingen tørr å ringe meg, men løper til rektor når de er usikre på innholdet i mobbekronikken min.

Jeg tror det er mange som er så redde for å få meg i mot seg, at de ikke hilser på meg på trening. Mange tror jeg mangler evne til å skille sak og person. Mange tror jeg løper etter mannen og ikke ballen. Og jeg mistenker at de forveksler engasjementet mitt med sinne. Et sinne som uten forvarsel kan snus mot dem. Jeg tror mange tror jeg er sur og sint; at jeg er sånn. Sannheten kunne knapt vært lengre unna.

Jeg er meg!

Sannheten er at jeg er redd. Jeg er ubetydelig. Jeg er hun ingen snakker til. Hun ingen inviterer hjem. Hun ingen tror på at kan noe. Hun som folk går unna. Hun som får vite alt sist. Jeg er hun som inbiller seg allergier, krever mye tilrettelegging og snakker om rettferdighet.

Jeg er hun som ikke kan gjøre jobben sin (jmf utallige diskusjoner om reiselivet på Innherred), hun som alltid tar initiativ, men som sjelden får noe tilbake. Jeg er hun som ikke snur hodet bort og later som jeg ikke så det sparket eller den kommentaren på barnas treninger.

Jeg er meg – alltid. Og det, det gjør meg skummel. Jeg er ikke bare hu’ sure allergimatdama. Jeg er hu’ skumle, sure allergiamtdama. Men jeg kommer aldri til å slutte. Jeg er meg. Take it, or leave it!

Annonse