Hver gang jeg skal ut og spise, hver gang jeg skal på et kurs, hver gang jeg skal ha meg en matbit må jeg unnskylde meg, spørre og grave.
Jeg må sende e-post på forhånd, dobbeltsjekke, oppmuntre, forklare, bevise og overtale. Jeg må ha mat i veska for back-up, og jeg må ta til takke med dårlige alternativer. Likevel er det jeg som må beklage.
Jeg må beklage at jeg er til ulempe, jeg må beklage fordi det blir merarbeid for restauranter, hoteller, kafeer, butikker og andre i serviceyrker. Jeg må ofte gå småsulten, og ofte se kollegaer og venner spise mat jeg vet jeg kunne spist om bare kokken hadde vært villig til å prøve – likevel er det jeg som sier unnskyld
.
Jeg har mange ganger sagt at jeg ikke forventer noe gourmetmåltid, men jeg forventer å bli mett. Det er kanskje på tide å begynne å forvente mer, og forlange mer, for det er så enkelt. Det er bare så synd at andre gjør meg funksjonshemmet, at restauranter, kokker, servitører og hoteller møter meg med et fravær av fortståelse, et fravær av kunnskap og en mangel på respekt. Det er så synd at vanlig mat gjør meg syk. Jeg har ikke valgt dette, kroppen min tok et valg, den gjorde meg syk av melk og mel. Hadde jeg vært vegetarianer eller muslim hadde alle forstått og tilrettelagt, men min sykdom, mitt handikapp bryr ingen seg om, og jeg beklager.
Jeg beklager at dere ikke bryr dere, jeg beklager at dere ikke har noe tilfredsstillende og likeverdig tilbud, jeg beklager at dere er kunnskapsløse, og jeg beklager at dere ikke tar hensyn. Men jeg tror jaggu jeg skal slutte å beklage at jeg trenger hjelp. Jeg skal begynne å forlange!
Trip Advisor er min venn i kampen, og lite legges mellom – og slik skal jeg til slutt være den som får beklagelser.
Med vennlig hilsen
Kathrine Kragøe Skjelvan
Legg igjen en kommentar